Patrick fant folka sine på Steinkjer

«Karma is a bitch»

Patrick Johansen ler litt når han sier det.

– «Karma is a bitch.»

Det høres kanskje brutalt ut, men for Patrick betyr det egentlig det motsatte. For ham handler det om hvordan du møter mennesker – og om at det du gir til andre, ofte finner veien tilbake til deg.

Hvis du møter folk med energi, respekt og nysgjerrighet, så får du som regel det samme tilbake. Jeg tror veldig på det.

Han sier det nesten som en livsregel.

– Det gir meg utrolig mye å kunne bidra til at andre har det bra. Om det er på trening, i studiemiljøet eller bare i hverdagen. Hvis du kan gjøre dagen litt bedre for noen andre, så kommer det ofte noe godt tilbake også.

Kanskje er det nettopp derfor Patrick har funnet seg så godt til rette på Steinkjer – et sted han i utgangspunktet bare havnet på ved en tilfeldighet.

Da han kom hit første gang, kjente han nemlig ikke én eneste person.

I dag er situasjonen en helt annen.

Fra restplass til nytt liv

Patrick vokste opp i Manstad utenfor Fredrikstad, ved havet, med foreldre, søster – og en vennegjeng på 22 gutter som har holdt sammen siden barndommen. Etter videregående bar det rett inn i førstegangstjenesten i Hans Majestet Kongens Garde.

Da militæret var over, var planen egentlig ganske enkel: Patrick skulle studere i Halden og bo hjemme for å spare penger. Men da covid-kullet søkte høyere utdanning, skjøt karaktergrensene i været – og planen røk.

– Jeg kom ikke inn. Plutselig sto jeg der uten plan.

Patrick begynte å lete etter ledige studieplasser på Studentweb. En av dem var et årsstudium ved Nord universitet på Steinkjer.

Jeg visste egentlig ingenting om byen. Jeg måtte nesten google hvor Steinkjer var. Men jeg tenkte: «Hvorfor ikke?» Jeg kunne jo bare prøve ett år.

Så han bestemte seg. Og informerte foreldrene om valget.

«Vet dere hva, jeg tar et årsstudium på Steinkjer», sa jeg til mamma og pappa.

– Foreldrene mine har vært de mest støttende menneskene. De har hjulpet meg og søsteren min med alt. Mye av den jeg er kommer fra dem.

Foreldrene pakket bilen, kjørte nordover og hjalp ham å sette opp hybelen på studentboligene. Patrick kjente ikke én eneste person i byen.

– Så kjørte de hjem. Og da var det bare meg.

Studietida som åpnet øynene

Patrick kom til Steinkjer for å studere ved Nord universitet. Det som først var et praktisk valg, ble raskt noe mer.

– Jeg hadde egentlig ikke noe særlig forhold til Steinkjer på forhånd. Men jeg ble positivt overraska. Det er et skikkelig godt studentmiljø, og du blir fort kjent med folk.

Han trekker fram at byen er oversiktlig – på en god måte.

– Det er stort nok til at det skjer ting, men lite nok til at du faktisk blir en del av miljøet. Du forsvinner ikke i mengden. Det gjør det mye lettere å bygge relasjoner.

Det fine med å komme hit, er at ingen kjenner deg. Du kan forme den personen du vil være. Gjøre det som gjør deg glad. Da møter du også folk som passer med deg.

For Patrick handlet studietida om langt mer enn forelesninger og pensum.

– Jeg ble en del av et miljø. Vi skapte noe sammen. Det var samholdet, vennskapene og engasjementet som gjorde at jeg følte meg hjemme.

Han ler litt når han ser tilbake.

– Det er egentlig ganske ironisk. Jeg var aldri spesielt glad i skole. Strøk i matte første året på videregående. Og nå sitter jeg her – ferdig utdannet økonom og i gang med siviløkonomstudiet.

Han smiler.

– Ikke gi deg om du feiler første gang. Det finnes mange veier.

«Bare så du vet det – jeg skal ha jobben din»

Det tok ikke lang tid før Patrick fant sin plass i studentmiljøet. På en fest møtte han Fredrik Johansen, daværende fadderleder ved universitetet.

– Jeg gikk rett bort og sa: «Bare så du vet det – jeg skal ha jobben din.»

Fredrik lo.

– «Ja, det skal du få lov til.»

Året etter ble Patrick fadderleder. Senere nestleder i studentrådet.

Det sier litt om mulighetene som finnes her. Hvis du engasjerer deg, blir du sett. Du får ansvar. Og du får vokse.

For Patrick ble dette avgjørende.

En vennegjeng på tvers av alder

– Det var ikke bare studiet som gjorde at jeg ble. Det var miljøet jeg fikk være en del av – og menneskene jeg møtte gjennom Nord.

Han mener Nord universitet betyr mye for Innherred, både for kunnskapsmiljøet og for livet i byene. Patrick trekker også fram nærheten mellom Steinkjer og Levanger.

– To sterke campus innenfor en halvtime er egentlig ganske unikt. Det gir regionen mer kraft enn mange tenker over.

Likevel vender han tilbake til det samme svaret.

I dag har Patrick en vennegjeng med aldersspenn fra 25 til nesten 50 år.

– Vi har vært på hytteturer, fester og middager. Vi fant alltid noe å feire. «Det har vært en fin uke – skal vi møtes til helga?» Så gjorde vi det.

Han er tydelig på hva det har betydd.

– De menneskene er grunnen til at Steinkjer føles som hjemme.

InnoCamp – der studier møter virkeligheten

Noe av det som gjorde ekstra inntrykk, var miljøet rundt InnoCamp på Steinkjer.

– Der sitter studenter, forskere og næringsliv vegg i vegg. Det gir en helt annen nærhet mellom teori og praksis.

For Patrick ga det motivasjon.

– Du ser at det du lærer faktisk kan brukes. Det gjør studiene mer relevante og konkrete.

Samtidig var det sosiale og lokale engasjementet minst like viktig.

– Det er lett å bli kjent med folk her. Det gjør noe med trivselen. For meg var det fellesskapet som gjorde at jeg ble værende.

Fristedet på 3T

Allerede i fadderperioden ble Patrick kjent med 3T Steinkjer, da de nye studentene ble vist rundt i byen. Det som startet som et sted å trene, ble raskt noe mer.

– Det ble fristedet mitt. Et sted der jeg kunne være meg selv. Sosial, engasjert, til stede.

For Patrick handlet 3T ikke bare om trening, men om mennesker.

– Ingen bryr seg om hvem du er eller hvor du kommer fra. Alle er der for å være seg selv. Det gjør noe med tryggheten.

Det var også her han ble sett. Først som instruktør. Senere ble han oppfordret til å søke lederstilling da en kollega gikk ut i permisjon.

I dag jobber Patrick som koordinator og personlig trener ved 3T Steinkjer, samtidig som han tar siviløkonom på deltid.

Det beste med jobben? Å hjelpe mennesker. Se fremgang. Kundebehandling. Enkelt og greit.

Han beskriver treningssenteret som mer enn en arbeidsplass.

– Det er ikke bare et treningssenter. Det er et sted jeg har fått utvikle meg, ta ansvar og bli kjent med folk. På mange måter føles det som et hjem.

Daglig leder i 3T, Vivian, er ikke i tvil om hva Patrick betyr for miljøet på senteret.

– Patrick er et uvurderlig tilskudd i Team 3T. Han er en utrolig positiv og inkluderende person som betyr mye både for kollegaene sine og for medlemmene våre.

Bryter stereotypiene

Patrick passer ikke helt inn i én boks.

Han trener mye.
Jobber mye.
Studerer mye.

Og gamer.

– Gaming er egentlig dagens «boksen går». Det er der mange møtes, prater og skaper fellesskap.

For Patrick handler det ikke bare om spill.

– Det er en sosial arena. Akkurat som trening eller studier.

For Patrick handler gaming om det samme som trening, studier og jobb: mennesker.

– Det er en sosial arena, ikke bare en hobby. Der møtes folk på tvers av alder, bakgrunn og interesser.

Han skulle ønske gaming fikk mer anerkjennelse også her på Innherred – som en naturlig del av et moderne fellesskap.

Mangfold handler ikke bare om hvem du er, men også om hva du liker. Interesser er også identitet.

Kjæreste i sør- hjertet i Steinkjer

Patrick bor i dag på studenthybel på Guldbergaunet. Billig, sosialt og praktisk. Han baker med samboerne, lager søndagsmiddag og har funnet en hverdag han trives i.

Kjæresten bor fortsatt i Fredrikstad.

– Det sier vel litt at jeg likevel vil bli her.

Han er ærlig på situasjonen:

– Akkurat nå er den største utfordringen jobb. Jeg vil jobbe. Lære. Bidra. Men det er ikke alltid lett hvis du ikke «kjenner noen».

Likevel er ønsket krystallklart:

– Hvis jeg får muligheten, er det ingenting jeg heller vil enn å bli her. Og kanskje… få kjæresten nordover også.

Han ler.

– Jobber med saken.

Et valg om å bli

Patrick er ikke ferdig formet.
Ikke ferdig utlært.

Samtidig er han ærlig på at det ikke alltid er enkelt å bli værende.

– Jeg vil jobbe. Jeg vil bidra. Jeg vil lære mer og utvikle meg videre. Men akkurat nå er det utfordrende å finne den riktige jobben.

Han håper noen i regionen ser potensialet.

– Drømmejobben min er egentlig ganske enkel: en rådgiverrolle der jeg får jobbe med mennesker. Dialog, samarbeid og utvikling.

Han håper næringslivet på Innherred tør å satse på unge mennesker – også de som ikke har mange år med erfaring ennå.

– Hvis noen gir meg muligheten, så lover jeg at jeg skal gi alt tilbake.

Historien om Patrick handler ikke bare om én person.
Den handler om innflyttere som vil bli.
Om unge mennesker som har noe å gi.

Og om steder som vinner når de tør å satse på mennesker – før de forsvinner.

For noen ganger er det ikke stedet som mangler noe.

Noen ganger mangler det bare én jobb.