Fra musikkdrømmer til matmagi på Øyna

Melkegården, musikken og den «strenge» pappaen

Astrid vokste opp på melkegård i Selbu. Yngst i søskenflokken. Attpåklatt og bortskjemt, sier hun selv. Familien drev med melkeku, ammekuer, hjort og honningproduksjon. Nå er det geiter på gården – broren har tatt over.

Hun spilte håndball og sang på kulturskolen. Likte oppmerksomheten på scenen. Da hun var 16, flyttet hun til Stjørdal og begynte på musikklinja på Olav Duun.

– Tre år med folkehøyskole, føltes det som. Veldig sosialt og artig.

Men det var en gang hun ville gi opp. Hun hadde lyst til å flytte tilbake til Selbu, der alt var trygt. Men pappa sa nei.

Du må stå i det. Du må fullføre det du har startet på.

– Jeg er veldig glad for det. Han har vært streng med meg flere ganger når jeg har hatt lyst til å slutte på ting. Slutte på håndball. Slutte med sang. Slutte på folkehøyskole. Men jeg fikk ikke lov. Og det er jeg så glad for – for nå vet jeg at det går bra å holde ut og fullføre.

Det ble en kunnskap hun bar med seg videre. Gjennom alt som kom.

Fra jazzlinje til arktisk friluftsliv

Etter videregående tok Astrid et år på folkehøyskole i Søgne – jazzlinja, fordi den var nær Kristiansand der hun ville studere utøvende musikk. Men året ble tøft. Hun trivdes ikke.

– Det kom så mye forskjellige folk dit med veldig mye psykiske plager. Jeg hadde ikke vært borti så mye av det før. Det var tungt.

Hun hadde lyst til å slutte, men fullførte. Og motivasjonen for musikk forsvant. Da søkte hun på noe helt annet: Bachelor i arktisk friluftsliv ved Universitetet i Alta.

Astrid fullførte året med jazz, men motivasjonen for musikk forsvant. Da søkte hun på noe helt annet: Bachelor i arktisk friluftsliv ved Universitetet i Alta.

– Søstera mi bodde i Kirkenes. Og så hadde vi gått Finnmarksvidda på ski sammen. Der fant jeg ut at jeg elsket det – å gå i mitt eget tempo med pakning, fra hytte til hytte.

Hun lånte bilen til pappa og kjørte nordover. Alene.

Svalbard, Antarktis og pingviner

Bacheloren i Alta ble tre nye år med folkehøyskole-følelse – i positiv forstand denne gangen. Andreåret var på Svalbard, med studier på engelsk og fokus på sikkerhet: isbjørn, våpenhåndtering, snøskred, kulde.

Som del av studiet fikk hun praksisplass på Hurtigruten Fram – til Antarktis.

Fra sør i Argentina og ned til Antarktis. På tur i 13 dager. Cruisegjester fra hele verden. Og så fikk vi gå i land og se pingvinene. Helt alene, uten turister rundt oss. Det er noe av det fineste jeg har opplevd.

Fuglefjellene. Lydene. Luktene. Dyrelivet.

– Jeg er ganske lettrørt av natur, men gråter sjelden av natur. Men en av de få gangene det har skjedd er det av fuglefjellet. Det er helt enormt, og en voldsom vakker opplevelse.

Hundekjøring og et brudd som endret hverdagen

Etter bacheloren fikk Astrid tilbud om å være handler for en hundekennel i Alta. Hun flyttet inn i en hybel over garasjen, og brukte vinteren på å trene hunder og forberede hundene til Finnmarksløpet.

– Det er noe av det beste jeg har vært med på. Finnmarksløpet er det fineste idrettsarrangementet jeg vet om.

Etterpå ble hun servitør på en nyoppstartet restaurant i Alta. Så guide. Så samboer med en av medeierne.

Så ble det slutt.

– Da hadde jeg lyst til å komme tilbake til Trøndelag. Pappa hentet meg før jul i 2019. Og jeg tenkte: Kanskje jeg skal ta noen studier til. Hotell og ledelse, kanskje.

Så kom korona.

Papirutgaven av Adresseavisen sendte henne til Inderøy

Astrid bodde hjemme hos foreldrene i Selbu. Jobbet litt hos broren på gården. Litt i en butikk. Men det var ikke det hun ville.

Å bo med foreldrene sine når du er over 20? Det er ikke å anbefale.

En dag satt hun med Adresseavisen – papirversjonen, den de fikk hver dag. Der sto det om et hotell som var under bygging på Inderøy.

Det var første gang på lenge at noe i henne sa: «Dette kan være mitt neste steg.»

Hun hadde aldri vært på Inderøy. Men hun hadde hørt om Den Gyldne Omvei. Og søskenbarnet hennes hadde snakket varmt om plassen i mange år.

– Jeg skjønte ikke helt hva det var. Men jeg ringte til Øyna. Snakket med Frode, sjefen. Spurte om det var mulighet for noe sommerarbeid.

«Nei, vi har nok folk,» sa han. «Men send inn en CV, så ser vi.»

CV-en kom til Kristine, kona hans. Hun ville ha Astrid inn på intervju. Og så fikk hun jobben –med oppstart et par uker senere.

Jeg skulle egentlig bare ha sommerjobb. Men så ble det enkelt å bare bli.

Sommerjobben som ble et liv

Den første måneden bodde Astrid på stabburet til sjefene. Så fant hun en utleiedel hos en bonde i nærheten. Og så bare ble hun.

Sommeren 2020 var vill – hele Norge skulle feriere lokalt. Øyna ble fullbooket. Og Astrid ble værende.

Normalt vil jeg alltid videre etter et år. Det er liksom sånn jeg er. Men her? Jeg holdt ut litt til. Og litt til. Og nå har jeg vært her i fem år. Det er lengre enn jeg har vært noe sted.

I sommer kjøpte hun hus på Kjerknesvågen. Et lite tun med et gammelt hus fra 1939 – brukt som feriebolig i 20 år. Ikke isolert, men sjarmerende.

– Jeg har alltid gått forbi det huset og tenkt: For en nydelig plass. Så kom det ut for salg. Og jeg vant budrunden.

Hva er det med Inderøy?

Astrid ler når hun blir bedt om å forklare.

– Jeg kom fra Alta, der det ikke vokser en skit. Her er det så frodig! Alle matskatter. Alle mulighetene. Det er en gledelig overraskelse.

Men det handler om mer enn naturen.

Det som er så artig med Inderøy, er at det er så mange som prøver å få til noe. Og på Øyna prøver vi å være flinke til å bruke dem. Det er et åpent og inkluderende samfunn. Jeg føler meg stolt av å ha med gjester hit.

Ordet hun bruker mest? Raushet.

– Folk har tatt meg veldig godt imot. Kjerknesvågen har en egen kultur. Veldig positiv. Jeg er så takknemlig.

Det beste med jobben

Astrid er nå restaurantsjef på Øyna. Med restauranterfaring fra Alta i bagasjen har hun jobbet seg opp til å lede en av Innherreds mest unike spisesteder.

Jeg er bortskjemt med de fineste gjestene! Mulighetene man har på Øyna føles frie. Vi kan bidra og skape arbeidsplassen vår selv. Og vi har knallgode kokker. Jeg har har helt fantastiske kollegaer, skryter hun.

Men det viktigste er kanskje dette: Hun vet at hun kan stå i ting. At dårlige perioder går over. At det går an å holde ut.

Hvis det er dårlige perioder på jobb, så vet jeg at det går over om en liten stund. Da er det enklere å stå i litt tyngre perioder. Sånn er det bare.

Takk, pappa

Astrid tenker ofte på de gangene pappa sa nei.

Nei, du får ikke slutte på videregående. Nei, du får ikke gi opp folkehøyskolen. Fullføre sesongen. Fullføre året. Ta en fot i bakken etterpå.

Det er kjærlighet i det – å presse litt innimellom. Nå vet jeg at uansett om du ikke hadde så veldig lyst, så klarer du det. Du opplever mestring ved å fullføre.

Og så sitter hun her, på Inderøy. I et hus fra 1939, med hunden Frøya. Som restaurantsjef på et av Norges mest spennende hoteller.

Tilfeldighetene brakte henne hit. Men det er hun som har valgt å bli.

Rådet til deg som vurderer Inderøy

-Det føles fritt her. Det er rent og ryddig og stelt. Folk er stolte av plassen sin. Og du har Steinkjer, Verdal og Levanger i nærheten om du trenger det.

Men mest av alt:

«Du trenger ikke ha en plan. Noen ganger er det tilfeldighetene som fører deg dit du skal være. Og så handler det om å tørre å bli.»