Ingveig lager rom for alle – fordi hun vet hvordan det er å ikke ha et

Den usynlige jenta

Hvis du møter Ingveig i dag, er det lett å tro at hun alltid har vært sånn.
Den som inviterer. Den som åpner døra. Den som sier: «Kom hit. Det er plass.»

Men det er ikke der historien begynner.

Ingveig vokste opp på Viggja i Skaun kommune, en liten bygd i sør i Trøndelag. Hun kommer fra en aktiv familie, med foreldre som engasjerte seg i velforening, bygdekvinnelag og 4H. Grautfester, 17. mai og loppemarkeder – det var alltid noe som skjedde rundt henne.

Gjennom barneskolen kjente hun ofte på følelsen av ikke å være kul nok, bra nok eller riktig nok – sammenlignet med de andre. Hun hadde venner og var en aktiv unge, men følelsen av å stå litt på siden lå der hele tiden.

– Jeg tror ikke det var noen konkrete episoder der jeg ble direkte stengt ute. Det var mer en jevn følelse av å ikke være helt innenfor.

Hun var ikke stille i betydningen lukket. Rundt familien og folk hun følte seg trygg på, var hun både åpen og pratsom. Men i større grupper, og blant jevnaldrende hun ikke kjente godt, var hun usikker og tok lite plass.

Nettopp derfor var det lett for andre å bruke henne som hakkekylling. Ikke gjennom store, tydelige hendelser – men i små situasjoner der usikkerhet gjør deg sårbar.

Hvis du så meg da, så du meg egentlig ikke.

Før hun fylte tolv, var Ingveig nesten usynlig.

Det første stedet hun fikk høre til

Vendepunktet kom i 4H.

På sin første fylkesleir var Ingveig rundt 12–13 år. Hun skulle på linedance‑kurs og satt alene på en benk i gymsalen, helt inne ved veggen. Litt unna sto tre jenter i en liten klynge og snakket lavt mens de så bort på henne.

Ingveig kjente uroen komme. Følelsen av å være utsatt. Hun forsøkte å se bort og late som ingenting.

Så kom de bort.

De stilte seg foran henne, smilte – og den ene spurte:

«Hei, hva heter du?»

De var ikke ute etter å dømme. De var oppriktig nysgjerrige, og ville bli kjent.

Ingveig og jentene var sammen resten av leiren. De holdt kontakten i mange år etterpå. Foreldrene hennes kjørte henne på besøk til Soknedal, og jentene kom til Viggja.

Det var i 4H jeg for første gang kjente at det kanskje ikke var meg det var noe galt med. Jeg hadde bare ikke vært i riktig miljø

Den opplevelsen satte seg. Ikke som noe hun snakker høyt om til vanlig, men som en indre drivkraft. En forståelse av hvor mye det betyr å bli invitert inn – og hvor lite som ofte skal til.

I 4H handlet det ikke om å passe inn i én form. Det var lov å være annerledes. Lov å prøve. Lov å feile. Hun ble sett – og likt – for den hun var.

4H ga henne demokratiopplæring, organisasjonsarbeid og kreative muligheter. Men viktigst av alt ga det henne en ny overbevisning hun tok med seg videre:

Det var ikke henne det var noe galt med. Det handlet om omgivelsene. Den innsikten bar hun med seg inn i ungdomsskolen. Og det hjalp at familien flyttet da hun skulle starte i niende klasse. Hun fikk begynne på nytt – med blanke ark, på en skole der ingen kjente henne fra før.

I dag jobber Ingveig som organisasjonsrådgiver i 4H Trøndelag – i samme organisasjon som ga henne det første stedet hun virkelig hørte til.

Notting Hill og scenedrømmen

Det begynte med en film. Notting Hill.
Julia Roberts i gammeldagse kostymer. En annen verden. Et annet liv.

Det var ikke det å bli berømt som var drivkraften. Det var muligheten til å leve i en annen verden på lån. Det syntes jeg var utrolig kult.

Da familien flyttet til Bærum i to år, mens Ingveig gikk på ungdomsskolen, åpnet det seg nye muligheter. Hun fikk plass på Stabekk teaterskole, grunnlagt av Sigve Bøe – et profesjonelt opplegg for barn og unge som ville drive med teater på alvor.

Der ble hun plukket ut til DUS – Den Unge Scene. Sammen med andre ungdommer jobbet hun med nyskrevet dramatikk, med Agnes Kittelsen og Torbjørn Eriksen som instruktører. Øvingene foregikk på Det Norske Teateret i Oslo, mens forestillingen ble satt opp for publikum på Det Åpne Teateret i Oslo.

Tilbake i Trøndelag fortsatte hun. Hun gikk drama og teater på videregående, stod på scenen på Trøndelag Teater og begynte senere på bachelor i drama ved NTNU i Trondheim.

Den brukte hun åtte år på å fullføre.

– Fordi alt var så interessant. Jeg klarte ikke å fokusere på bare studiene, men måtte være med på alt mulig annet samtidig.

Hun var nysgjerrig. Ville prøve alt. Ville forstå hvordan ting hang sammen.

Den bak scenen

Etter hvert gled drømmen om å bli skuespiller over i noe annet.

Ingveig oppdaget at det ikke bare var scenen som trakk henne – men alt rundt den. Lys, lyd, scenografi og regi. Helheten. Samspillet. Hun ble inspisient – den som holder i trådene, sørger for at alt fungerer, og for at alle er der de skal være.

Hun hadde ikke behov for å stå fremst. Det var viktigere å legge til rette for at andre kunne skinne. Noe som har blitt en rød tråd for henne videre i livet.

Gjennom ungdomstid og studier beveget Ingveig seg stadig mer bak scenen. Ikke fordi hun ikke tålte rampelyset, men fordi hun trivdes best når hun hadde oversikt. Når hun kunne se sammenhenger, få mennesker til å fungere sammen og holde helheten oppe.

– Jeg liker å være med på alt. Det passer meg bedre enn å bare stå foran.

Hun jobbet med festivaler og kulturhus på Hamar, og tok initiativ til, og var pådriver for oppsettingen om Marikollen på Viggja. Det lokalhistoriske spelet vant Skaun kommunes kulturpris og et utdrag fra spelet ble senere vist for dronning Sonja.

Hun hadde stått på de store scenene.

Men det var bak scenen hun virkelig fant seg til rette.

Å skape rom, i stedet for å passe inn

I stedet for å bruke livet på å finne sin plass i andres rammer, begynte Ingveig å gjøre noe annet.

Hun begynte å skape rom selv.

Gjennom kultur, teater og frivillighet fant hun arenaer der det ikke fantes ferdige oppskrifter. Der noen måtte ta initiativ. Der det var plass til flere – hvis noen åpnet døra først.

Ingveig er ikke typen som tenker:

«Er det plass til meg her?»

Hun tenker:

«Hvordan kan det bli plass til flere?»

Det samme mønsteret fulgte henne videre. Uansett hvor hun bodde, tok hun med seg behovet for å bidra – og fant nye rom å fylle.

Det er derfor hun trives best der ting ikke er ferdig definert. Der det ikke finnes én riktig måte å gjøre ting på. Der noen må våge å si: «Vi prøver.»

For Ingveig handler det ikke om å passe inn.
Det handler om å gjøre plass.

En kjekk snåsning og et Facebook‑innlegg

Ingveig møtte Harald – en kjekk snåsning – før hun rakk å flytte til Trondheim som student. De bodde sammen i Trondheim, et par år på Hamar, før de flyttet tilbake til Viggja da barna kom.

Men på Viggja hadde de ikke råd til å kjøpe hus. Og Snåsa? Ifølge Harald var det et sted der «ingenting skjedde». Det var i hvert fall sånn det føltes da han selv var 17.

Så kom koronapandemien med hjemmekontor og trangboddhet. To barn i leilighet. Behovet for mer plass meldte seg.

Da arbeidsgiveren ga Harald mulighet til å fortsette med hjemmekontor også etter nedstengningen, åpnet det seg et nytt handlingsrom.

Og så dukket det opp et Facebook‑innlegg på oppslagstavla for folk i Snåsa: Et hus som skulle legges ut for salg.

Vi ringte, tok oss en tur og kjøpte huset. Det gikk ganske fort da vi først åpnet opp for muligheten.

Før flyttingen tok Ingveig en ringerunde. Hun ringte barnehagen, kulturskolen og bygdekvinnelaget.

– Alle reagerte likt: «Nei, men så trivelig! Men hvorfor kommer dere hit?»

Det satte seg i henne. Hvordan folk kan undervurdere plassen de bor på. At det som er helt hverdagslig for deg, kan være akkurat det noen andre er på jakt etter.

Vaffelsøndager og 24 bonusbesteforeldre

Da familien flyttet til Snåsa, satte ikke Ingveig seg ned og ventet på å bli invitert med. Hun åpnet døra selv.

Hun inviterte på kaffe. Hengte opp lapper. Snakket med folk i butikken, på biblioteket og i barnehagen.

Du kan ikke flytte til en plass, og sette deg ned og vente på at noen skal ringe på døra.

For Ingveig er ikke fellesskap noe som oppstår av seg selv. Det er noe som bygges – av mennesker.

Familien bor i en enebolig rett ved et borettslag fullt av pensjonister. Den første sommeren hengte Ingveig opp en lapp på borettslagets tavle:

«Vi skal holde på ute i hagen lørdag. Bare å komme og hilse på.»

Hun satte fram ekstra kaffe og boller. Det hun ikke hadde regnet med, var at hele borettslaget kom. Samtidig. Med egne stoler og kopper. Organisert, som bare en norsk pensjonistavdeling kan være.

– De kommer til oss to ganger i året nå, på lussekatter og fastelavensboller. Og ungene våre har fått 24 bonusbesteforeldre.

Lav terskel, uten forventninger. Bare en åpen dør og kaffe på bordet – det er Ingveigs oppskrift.

– Den største gleden man kan ha, er å gjøre andre glad. Det er kanskje så banalt som det.

Snåsa – et sted der det faktisk er mulig

Snåsa er ikke et sted der alt ligger ferdig tilrettelagt.
Men det er et sted der avstanden mellom idé og handling er kort. Der du faktisk kan gjøre noe – og få folk med deg.

Her er det kort vei mellom mennesker. Mellom biblioteket, skolen, idrettslaget, butikken og samtalene som oppstår underveis. Du møter de samme folkene igjen. Og igjen. Det skaper både ansvar og muligheter.

Folk sier ofte at det er så mye mer å gjøre i byen. Men det hjelper jo ikke hvis du ikke har noen å gjøre det sammen med.

For Ingveig ble Snåsa et sted der alt hun hadde med seg fra før, fikk mening. Erfaringene med å skape rom. Evnen til å se helheten. Viljen til å bidra.

– Her må vi finne på ting selv. Og det er jo det som er det fine.

Det som ikke finnes, kan bygges – sammen.

I Snåsa fungerer det. Fordi terskelen er lav. Fordi folk er vant til å stille opp. Og fordi det ikke er så mange rom at du blir borte i mengden.

Harald har også endret blikk på Snåsa.

– Nå skjer det alt for mye, sier han – og ler litt.

– Det er vel forskjell på å være 17 år og trebarnsfar på 40.

Ungdommene hun kjenner igjen

I dag jobber Ingveig med ungdom.
Ikke fordi hun vil forme dem, men fordi hun vil gi dem det hun selv savnet – litt tidligere.

Hun ser dem som sitter litt i utkanten.
De som ikke helt finner seg til rette.
De som ikke roper høyest.

– Hvis du gir folk et rom der det er lov å være seg selv, så skjer det noe.

For Ingveig handler engasjementet ikke om aktivitet for aktivitetens skyld. Det handler om tilhørighet. Et sted å være. Noen å være sammen med. En opplevelse av å bety noe.

Våren 2023 startet hun som ungdomskulturarbeider i Snåsa. Siden da har ungdomstilbudet utviklet seg kraftig.

Noen ganger starter det med en helt enkel idé.

En gjeng gutter i sjuende og åttende klasse satt og daffet på klubben en ettermiddag.

– «Kan ikke vi ha LAN?» spurte de.
– «Hvorfor ikke?» svarte Ingveig. «Men da må dere hjelpe meg.»

Åtte gutter satte seg rundt et bord med papir og blyant og planla alt selv. Pulter, PC‑er og kiosk. Ansvar og gjennomføring.

Og så hadde de LAN.

– Det vi ikke har, kan vi skape.

Når Ingveig ser ungdom i dag, kjenner hun igjen mye fra sin egen barndom.

– Det å være ungdom er både fantastisk og krevende. Du skal være moden og ta valg, samtidig som du fortsatt er ny i verden.

Hvis hun kunne sagt noe til seg selv som 12‑åring, ville det vært dette:

– Hvem du er, får du ikke gjort så mye med. Men hvordan du velger å være, kan du bestemme selv. Ikke bruk all energi på å bli likt – bruk tid på folk du liker. Tramp stien mens du går.

Nå står oppussing av ungdomshuset for tur. Huset som skal bli navet for ungdomskulturen på Snåsa.

– Med det huset som utgangspunkt kan vi gjøre nesten hva som helst i årene framover.

Hun vet hva det betyr å mangle et sted å høre til.
Derfor bygger hun det stedet – nå.

Å gjøre plass – også når det er fullt

Det spesielle med Ingveig er ikke hvor mye hun gjør.
Det er hvordan hun gjør det.

Uansett hva hun er med på, er det alltid plass til flere. Ikke fordi hun er grenseløs, men fordi hun vet hva det betyr å bli invitert inn.

– Jeg er trygg nok i meg selv nå til å kunne feile. Det er ikke jeg som er feil – det er bare noe som ikke fungerte denne gangen.

Det er kanskje det viktigste hun har lært siden hun var den usikre jenta bakerst i klasserommet.

Ingveig gjør ikke plass for andre fordi hun er snill.
Hun gjør det fordi hun vet hva som skjer når ingen gjør det.

Hun sier det selv i det helt hverdagslige også. Mannen kommenterte en gang at hun alltid var flinkere til å rydde kopper og tørke bord når de var på besøk hos andre enn hjemme.

– Hjemme forventer alle det. Men ute i verden er det ingen som krever det. Og da betyr det mer.

Kanskje er det nøkkelen til hele Ingveig: Hun vet at den største gaven du kan gi noen, er å oppleve at noen tenkte på dem.

Og kanskje er det nettopp derfor Snåsa passer så godt for henne.
Et lokalsamfunn der initiativ blir møtt med nysgjerrighet, ikke skepsis.
Der frivillighet ikke er noe ekstra – men en del av hverdagen.
Der det er mulig å leve aktivt uten å måtte velge bort fellesskap.

For Ingveig handler det ikke om å gjøre mest mulig.
Det handler om å gjøre plass – også når det er fullt.

Og kanskje er det akkurat derfor rommene hun lager, betyr så mye.
For så mange.

Sørtrønderen som ble snåsning

Ingveig er 34 år. Trebarnsmor. Kulturarbeider. Inspisient. Ungdomskulturarbeider. Styremedlem i mållaget. Bygdekvinne. Spelsetter. Vaffelsteker.

Hun er ingen av disse tingene helt. Hun er alle sammen – fordi hun aldri klarte å velge bare én ting.

Men den røde tråden? Den har aldri endret seg: Jenta som følte seg usynlig bestemte seg for at ingen andre skulle trenge å føle det samme.

Og på Snåsa – på den lille bygda der mannen hennes mente at ingenting skjedde – lager hun rom. For alle. Hele tiden. Det trengs ikke mer enn en åpen dør.