Når du mister alt, ordner du prioriteringene

Krigen som endret livet

Familien satt på balkongen i Sarajevo og så skudd treffe bilene i gata nedenfor.
– «Pappa, det blir krig», sa han.
– «Nei», svarte faren. «Verden kan ikke tillate krig i en OL-by.»

Jo. Det kunne de.

Kort tid senere var hverdagen borte. Skole. Venner. Trygghet. Alt.
Som tenåring ble Ademir Viteskic sendt i det han selv beskriver som en konsentrasjonsleir.

– Når du våkner opp og har mistet alt, da ordner du prioriteringene.

Det perspektivet slipper ham aldri.
Og kanskje er det nettopp derfor han i dag er så tydelig på hva som betyr noe:
fellesskap, muligheter – og det å bidra.

Et nytt liv – på Steinkjer

I 1993 kom Ademir til Norge som krigsflyktning. Først til mottak på Rinnleiret, deretter videre til Steinkjer.

Han begynte i 9. klasse – og møtte en ny virkelighet: et nytt språk, en ny dialekt og et helt nytt liv.

Jeg hadde lært bokmål. Så kom jeg hit og skjønte ikke hva folk sa.

Men han fant noe viktig: en inngang til fellesskapet.

– Språket må du lære. Men det viktigste er å gjøre en innsats selv. Ingen gjør det for deg.

For Ademir ble idretten en nøkkel. Gjennom fotballen fikk han venner, nettverk og etter hvert en følelse av å høre til. Det ble en arena der han slapp å forklare så mye – og heller bare kunne være med. For en gutt som skulle begynne helt på nytt, betydde det alt.

Dro tilbake for å «redde verden»

Etter videregående studerte han statsvitenskap i Trondheim.

Så kom en slags nostalgi – og en tanke om å dra tilbake til hjemlandet for å bidra til å bygge opp igjen det som var ødelagt.

– Jeg trodde jeg kunne endre alt. Litt naivt, kanskje.

Han ble i Bosnia i rundt ti år. Jobbet i store internasjonale selskaper. Bygget karriere. Fikk to sønner.

Det var ikke et tegn på anger. Tvert imot. Årene i Bosnia ga ham verdifull erfaring, både faglig og menneskelig. Men de lærte ham også at livet sjelden følger en plan.

Et lite flagg på et bord

På en forretningsreise i Bosnia var Ademir på et møte – og la merke til noe uventet på bordet foran seg: et NTE-flagg.

Hva gjør det flagget her?

Det viste seg at NTE hadde vært involvert i å bygge opp strømnettet i deler av regionen etter krigen.

Den kvelden gikk han hjem og sendte en åpen søknad. Uten plan. Bare av nysgjerrighet.

Et par år senere ringte telefonen.

En liten tilfeldighet skulle få stor betydning. Et flagg på et bord. Et kjent navn fra Trøndelag. En impulsiv søknad. Og plutselig åpnet det seg en dør tilbake til et sted han egentlig ikke hadde sett for seg å vende tilbake til.

Det var ikke planlagt. Ikke strategisk. Bare en impuls.
Men noen ganger er det akkurat sånn livet snur.

Valgte å komme tilbake – frivillig

I 2011 flyttet han tilbake til Norge for å begynne i NTE.

Denne gangen kom han ikke som flyktning.
Han kom tilbake fordi han ville.

– Jeg hadde gode jobber og et godt liv. Jeg hadde ingen planer om å flytte. Men det føltes riktig.

Han kom til intervju med solid erfaring fra innkjøp og forhandlinger – og ble tatt godt imot. Noen år senere kom også sønnene etter, og gikk på samme videregående skole som faren en gang hadde gått på.

Det synes han fortsatt er litt spesielt å tenke på.

I dag studerer den ene økonomi ved NHH i Bergen, den andre medisin i Tromsø.

– Jeg legger ikke press på dem om å flytte tilbake. De må velge sine egne liv.

NTE, folkene og mulighetene

I dag jobber Ademir som leder for innkjøp i NTE. Arbeidshverdagen er alt annet enn monoton.

– Jeg kjøper inn alt fra kaffe til kantina til store utbyggingsprosjekter. Det er alltid noe nytt.

Men når han skal oppsummere det beste med jobben, er han tydelig:

– Folkene. Og mulighetene.

Han trekker særlig fram at arbeidsgiveren la til rette for at han kunne ta en master i strategi og ledelse ved siden av jobben. For ham sier det mye om kulturen i selskapet: Hvis du vil, og hvis du tar ansvar, så blir det lagt til rette.

Han er også opptatt av å løfte fram menneskene som ga ham tillit tidlig. Spesielt nevner han Morten Minsaas og Ivar Lønnum – ledere som så ham, ga veiledning og rom til å vokse.

Det er sånt han ikke glemmer.

Steinkjer: trygt, nært – og mer enn godt nok

Ademir er ærlig: Steinkjer har forbedringspotensial.

Men han er minst like tydelig på det som fungerer.

Det er trygt. Du har det du trenger. Og trenger du mer, er Trondheim bare en liten kjøretur unna.

Han smiler når han beskriver bylivet på sin egen måte:

– Hvis du møter to biler i rundkjøringa, er det «traffic jam».

Det handler ikke om å bo det største eller mest spektakulære stedet.
Det handler om at hverdagen fungerer.
At livet er oversiktlig.
At det er trygt å være her.

Fotoalbumet fra 1993

Og så er det kjærlighetshistorien.
Den som nesten er for god til å være sann.

Tilbake i 1993, på Rinnleiret, hadde familien en tolk – en kosovoalbaner som var innom hver dag. Tolken hadde en datter som var et par år yngre enn Ademir. Hun kom noen ganger med venninner for å besøke dem på mottaket.

Blant venninnene var ei jente som het Toni Kristin.

Nesten 20 år senere dukket det navnet opp igjen.
På padelbanen på Steinkjer.

– Vi begynte å snakke, og jeg sa: «Men jeg har jo møtt deg før», forteller Ademir.
– Hun trodde ikke på meg. Men så begynte brikkene å falle på plass. Vi kjente de samme folkene. Hadde vært på de samme stedene.

Da de senere kjøpte hus sammen og gikk gjennom gamle fotoalbum fra 1993, fant de to bilder.
Og på to av dem: Ademir.

Bildene var tatt den gangen Toni Kristin besøkte mottaket som barn.

– Det er nesten så vi burde solgt det til Netflix, sier han og ler.

Livet er av og til bedre enn manus.

De giftet seg for to år siden.

Det var på padelbanen de fant tilbake til hverandre – nesten 20 år etter at de møttes første gang.

– Vi spilte mye padel, både i lag og mot hverandre. Så bare skjedde det. Det var ikke planlagt i det hele tatt. Det er derfor vi elsker denne sporten.

Alle må bidra

Det er her historien flytter seg fra et portrett til et standpunkt.

– Det enkleste i verden er å sutre. Det vanskeligste er å bidra.

Ademir snakker om dugnad, idrettslag og det å møte opp – ikke som plikt, men som noe helt avgjørende.
– Du trenger ikke være best i noe. Du må bare være der.

Han mener vi spør for ofte hva vi får igjen, og for sjelden hva som trengs.

Fellesskap er ikke noe du får. Det er noe du bygger.

Hjemme

Når noen spør hvor Ademir kommer fra, svarer han fortsatt Sarajevo.
Det er en del av historien hans.

Men livet er her nå. På Steinkjer.
Med familie, jobb, hverdager – og et ansvar for fellesskapet han er en del av.

– Jeg betaler skatten min med glede, sier han.
– For det betyr at flere kan få de samme mulighetene som jeg fikk.

50 000 kilometer i håndballens tjeneste

I dag bor Ademir og Toni Kristin i Frøsetåsen på Steinkjer, sammen med hennes tre barn.
Det er blitt en håndballfamilie – på ordentlig.

Dattera spiller 1. divisjon for Levanger HK.
17-åringen går på NTG i Bodø.
8-åringen spiller håndball på Steinkjer.
Og svigermor er sportslig leder i Levanger Håndballklubb.

– Vi er mer i Trønderhallen enn vi er hjemme, sier Ademir og smiler.
– I fjor kjørte vi nesten 50 000 kilometer i bil – i håndballens tjeneste. Men vi kommer alltid hjem til Steinkjer.

Håndballen har blitt en sentral del av familielivet. Trønderhallen er nesten blitt et andre hjem. Det er der hverdagen leves – mellom treninger, kamper, dugnader og småprat på tribunen.

Ved siden av håndball-logistikken spiller Ademir 7er-fotball for Stod IL sammen med kompisgjengen, sitter i styret i tennisklubben og er fast deltaker i musikkquiz – der laget hans har vært i finalen på Innherred flere år på rad. Kona og han bruker all ledig tid de har igjen på padel. Og som ikke det var nok, Ademir er også dommer i basket.

– Det høres kanskje voldsomt ut, men det er sånn vi trives. Det er der folk er. Det er der du blir kjent med andre.

Det er også der fellesskapet bygges – i praksis, ikke i ord.

Et hjem du velger selv

For Ademir handler det egentlig om noe enkelt.

Han vet hvordan det er å miste alt.
Og han vet hvordan det er å få en ny sjanse.

Derfor er han også tydelig på hva som kreves:

Et godt samfunn er ikke noe vi får. Det er noe vi bygger.

Litt etter litt. Sammen.

På en fotballbane. På en dugnad. I en jobb. I et nabolag.

Og for ham er det ingen tvil lenger:

– Hjemme er her.

På Steinkjer.
Der livet faktisk skjer.