Da Tea mistet fotfestet, fant hun noe å holde fast i – byggfag ble vendepunktet

Jenta som skulle jobbe med mennesker

Tea vokste opp på Kirkhaug, rett ved Verdal videregående. Sammen med tvillingbroren Teo. Familie tett på. Fotball, turn, håndball – hun var alltid i bevegelse og alltid omgitt av folk.

Foreldrene så for seg en framtid innen helsefag eller noe «med mennesker».
Det gjorde Tea også.

Ingen så byggfag komme.
Aller minst henne selv.

Mørkt

I løpet av 10. klasse ble det full stopp. Hverdagen endret seg fullstendig. Det som hadde bygget seg opp over tid, kollapset.

Det startet i et tøft miljø med for mye trening og for lite mat. Litt etter litt tok det over.

Tea ble alvorlig syk med anoreksi og spiseforstyrrelser. Hun var nede i knappe 40 kilo.

Rett etter at hun fylte 16 år, ble hun lagt inn på sengepost. Dagene ble styrt av rutiner, måltider og samtaler med spesialister – alt handlet om å vinne tilbake kontrollen over mat og kropp.

Jeg var ikke helt Tea da, for å si det sånn. Jeg hadde ikke energi til å gå opp trappa i huset.

Tea trakk seg unna og kuttet kontakt med venner. Hun sluttet med idrett og var borte store deler av skoleåret. Mamma, pappa og Teo var de eneste hun hadde rundt seg.

Dagene handlet ikke lenger om hva hun skulle bli. De handlet om å komme seg gjennom.

Fremtiden? Den fantes ikke. Ikke i hodet hennes.

«Shit, det her ser kult ut»

Så kom dagen hun måtte søke videregående. Helt blank. Null planer.

Studiespesialisering var uaktuelt. Hun hadde mistet for mye skole, og visste at skolepulten ikke var veien videre.

De begynte å se på yrkesfag. Og så dukket byggfag opp.

– Jeg så saga. Betong. Legge tak. Og bare: Shit, det her ser kult ut.

Hun søkte. Kom hjem med søknadsarket.

Skeptiske foreldre

Hjemme var reaksjonen en annen.

Foreldrene hadde sett for seg noe helt annet. Kanskje helsefag eller studiespesialisering.

– De klarte ikke helt å skjule sjokket over valget jeg hadde tatt, sier hun i dag, med et lite smil.

De mente det godt. De var bekymret. De så datteren sin – syk, undervektig og sårbar – og tenkte at dette kom til å bli for tungt. For hardt på kroppen.

– De sa: «Det passer ikke for deg. Ikke i den situasjonen du er i nå.»

Men noe skjedde i Tea akkurat da. Hun fikk en sterk motivasjon for å vise at dette kunne hun klare.

Jeg fikk skikkelig motivasjon. Tenkte bare at det her skal jeg klare!

Tvilen til foreldrene ble drivstoffet hennes.

Lærer Marit

Overgangen til videregående ble starten på noe nytt. Ikke fordi alt plutselig ble enkelt, men fordi noen så henne.

På VG1 Bygg- og anleggsteknikk fikk Tea en lærer som het Marit Dorthea Sjøbakk Rødsjø – en lærer som ser potensial i alle, spesielt de som trenger det litt ekstra. For Tea ble hun avgjørende. Hun stilte krav, ga støtte og var der.

Marit husker Tea godt. Hun fikk en spesiell plass hos henne. Ikke bare fordi situasjonen var krevende, men fordi hun så noe med én gang – potensialet, viljen og en tydelig fighter.

Det krevde også mye. Marit måtte tilrettelegge på måter hun vanligvis ikke gjør, og gå utenfor boksen for å få det til å fungere. Men hun så at Tea hadde vilje – en smart ung jente som hadde bestemt seg. Og selv om hun var fysisk redusert der og da, var Marit aldri i tvil om at hun kom til å klare det.

Bak står også et miljø som gjør det mulig. Marit trekker fram avdelingsleder Robert Aksnes som en som støtter ideene hennes, også de litt utradisjonelle, og gjør det mulig å få til den tilretteleggingen som trengs.

Én ting er likevel helt fast hos henne: Elevene skal være greie med hverandre. En regel som ikke kan brytes. Det handler om relasjoner. Om trygghet. Og det merkes.

Marit er grunnen til at jeg klarte å gjennomføre det første året. Hun hjalp meg med alt. Og når jeg fortalte at jeg ville til Fauske, sa hun: «Det her skal du klare. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at du skal nå målene dine.»

Det var ikke bare skole som begynte å falle på plass. Det var noe mer – en følelse av at dette faktisk kunne gå.

Tea begynte å glede seg til skolen, og sakte, sakte begynte kroppen å følge etter. Én kilo opp, så litt ned, så opp igjen. Det svingte, men retningen var satt.

En tilfeldig reklame i mattetimen

En dag satt hun bakerst i mattetimen, ikke spesielt motivert. Det var da det skjedde.

Tea satt med PC-en oppe da en reklame for Veidekke dukket opp – helt tilfeldig.

– Jeg hadde aldri hørt om Veidekke. Men jeg klikket inn, googlet det og fant ut at de hadde kontor på Steinkjer.

Hun fant nummeret til Egil Holum, sjefen for asfalt, og ringte. Rett på. Det var ikke planlagt eller gjennomtenkt – bare en impuls.

– «Hei, jeg heter Tea, jeg går VG1 bygg- og anleggsteknikk, og vi skal ha praksis om to uker. Kan jeg komme?»

Han sa ja.

Pappa stilte opp og kjørte henne til Steinkjer grytidlig om morgenen. Det ble starten på noe som skulle påvirke valgene videre i livet.

Og på asfaltlaget – blant karer mellom 24 og 60 – fant hun seg til rette.

– De var snille med meg. Lot meg prøve alt. Det var gøy.

Fauske

Tanken om Fauske kom rundt jul. Anleggsteknikk – landslinja som hele Norge kan søke på.

Teo ville også prøve. Begge kom inn, og de pakket flyttelass.

Langt hjemmefra, hybel og eget ansvar. For første gang måtte hun klare seg selv. For Tea handlet Fauske om mer enn skole. Det handlet om livet – om å bygge seg opp igjen, litt etter litt, og om å bli selvstendig. Lage mat selv. Ordne hverdagen alene. For en jente som hadde vært alvorlig syk, var det en test.

Da Fauske-tanken kom, skjønte jeg at jeg måtte klare å spise selv og komme meg på normalvekt. Det ble motivasjonen.

Teo måtte avslutte skoleåret på grunn av sykdom og et lengre sykehusopphold, og flyttet hjem igjen etter bare tre måneder. Tea ble igjen. Alene.

– Jeg var stolt over å klare å fullføre det året.

Hun kjørte gravemaskin, hjullaster og dumper, fikk kompetansebevis – og hun fikk venner for livet. Jenter fra andre linjer som hun fortsatt besøker.

Veidekke – familie nummer to

Da hun søkte lærlingplass, hadde hun fem tilbud. Hun valgte det eneste hun egentlig ville: Veidekke asfalt i Steinkjer.

I dag er hun en del av et asfaltlag på fem–seks stykker, med stor aldersforskjell og lange dager som starter tidlig. Hun stortrives. Dagene er praktiske, fysiske og ekte – en helt annen hverdag enn den hun hadde for noen år siden.

Det er en helt annen hverdag enn den hun hadde for noen år siden.

Nå handler det om mestring. Om å få det til.

– Du får brukt kroppen, og du ser resultatet av det du gjør.

De er sammen så mange timer i døgnet at de blir som en liten familie. De tåler hverandres dårlige dager – og de gode.

Det er hos Veidekke jeg vil jobbe. Det er her jeg trives. Det er her folkene mine er.

Kollegaene tar godt vare på henne, lar henne ta en ekstra matpause og viser at de bryr seg.

Tea har også gjort inntrykk internt i Veidekke. Driftsleder Knut Inge Volden beskriver henne som en lærling som har vist seg som en svært positiv, engasjert og nysgjerrig medarbeider.

Hun møter arbeidsdagen med godt humør, er utadvendt og bidrar til et godt arbeidsmiljø rundt seg. Samtidig viser hun stor interesse for faget, tar ansvar og er pliktoppfyllende i arbeidet sitt. Hun stiller spørsmål for å lære mer – og har et tydelig ønske om å utvikle seg.

Volden trekker også fram åpenheten hennes:

– Hun har vært åpen om sykdommen sin, noe vi setter stor pris på. Det har gjort det enklere for oss å forstå situasjonen og tilrettelegge på en god måte.

Samtidig har Tea fått en rolle som betyr noe utover henne selv. Hun er med på å vise at asfaltfaget er et yrke med plass for flere – og som Volden beskriver det, er hun både en ressurs i bedriften og et forbilde for andre som vurderer samme vei.

Tea er klar på at det fortsatt ikke er mange jenter i bransjen, og hun brenner for at flere skal se mulighetene som finnes i mer utradisjonelle yrker. Men for henne er ikke det det viktigste.

For henne handler det om noe annet: Å ha funnet noe hun liker, og noe hun får til. Noe hun vil.

19 år og egen leilighet

Tea har nettopp kjøpt sin første leilighet i Sørlia på Steinkjer. 62 kvadrat. Egen leilighet – bare 19 år gammel.

Likevel er det fortsatt Verdal som er hjemme, hos mamma, pappa og Teo. Der familie og venner er. Og senga hennes? Den står fortsatt på barnerommet.

– Mamma spurte om jeg ville ta med senga da jeg flyttet. Jeg sa nei. Den skal stå der, sånn at jeg alltid kan komme hjem.

Samtidig har hun fått en ny hverdag på Steinkjer, med jobb, nytt miljø og et liv hun bygger selv.

Og kanskje er det nettopp det historien hennes handler om. At ting kan snu, og at små valg kan få stor betydning. Og at du noen ganger finner veien videre der du minst forventer det.

I dag bor hun fortsatt tett på familien på Verdal. Hverdagen er fylt med jobb, venner – og mye tid med tvillingbroren Teo.

Hun er fortsatt bevisst på egen helse og tar vare på det hun har.

– Jeg er redd for å havne tilbake der jeg var. Men det gjør også at jeg setter pris på det jeg har nå.

Det ingen visste

Tea har aldri snakket om sykdommen offentlig. Men hun ville fortelle.

– Mange på Verdal kjenner meg og vet av situasjonen. Men det er kanskje ikke alle som vet at det bare er tre år siden jeg lå på sengepost.

Hun gjør det for å gi håp. For hvis noen er i samme situasjon, så finnes det noe som er bedre. Man kommer seg videre.

For tre år siden lå jeg på sengepost og kom meg ikke opp trappa hjemme. I dag har jeg det bedre enn jeg noen gang har hatt det.

Tea vet hvordan det er når ting stopper opp, når du ikke helt ser veien videre. For henne ble byggfag vendepunktet – ikke bare som utdanning, men som veien tilbake.

Stolte foreldre

– Jeg kommer aldri til å glemme den skepsisen jeg så i øynene til mamma og pappa da jeg sa at jeg hadde søkt byggfag.

Men nå ser de henne i dag, og de er stolte. Veldig stolte av den Tea hun nå er blitt, og hva hun har fått til de siste tre årene. De kan legge fra seg den dårlige samvittigheten for å ha vært skeptiske til valget hun tok.

For kanskje var det nettopp tvilen deres som ga henne kraften hun trengte, til å komme seg fra sengepost til asfaltlag. Fra knappe 40 kilo til en jente som aldri har hatt det bedre.
Og fra et blankt søknadsskjema til en drømmejobb hun aldri visste fantes.

Et valg om å ta livet tilbake

For Tea handler det egentlig om noe ganske enkelt.

Hun vet hvordan det er å miste fotfestet – og hun vet hvordan det er å finne det igjen. Derfor er hun også tydelig:

For meg handlet det om å få et liv å leve – ikke bare overleve.

Et godt liv er ikke noe som bare skjer. Det er noe du bygger, litt etter litt.

Og for henne startet det med ett valg.

– Byggfag ble vendepunktet.