Gunnar flyttet til Beitstad for jobben – og ble værende på grunn av menneskene

20 minus og en container til besvær

18. januar 2012 landet Gunnar Einar Steingrimsson, kona Erla og de tre barna i Norge. Flyttelasset hadde de sendt i forveien i en container.

Da containeren med alt familien eide ankom Beitstad, begynte Gunnar å lure på hvordan dette egentlig skulle gå.

Den måtte tømmes på én time. I tillegg viste det seg at den ikke kunne settes utenfor huset. I stedet måtte hele flyttelasset losses ved bensinstasjonen, omtrent en kilometer unna.

Temperaturen krøp ned mot 20 minusgrader. For en familie som nettopp hadde forlatt livet sitt på Island, kunne starten vært enklere.

Men før Gunnar egentlig rakk å finne ut hvordan de skulle løse det, hadde andre begynt å gjøre nettopp det.

Mari Sandstad fra menighetsrådet var tydelig:

– Det ordner vi.

Nede på bensinstasjonen sto rundt tjue personer klare til å losse containeren. Biler og hengere fraktet møbler og esker videre. Oppe ved huset ventet omtrent like mange på å bære alt inn.

Familien hadde ikke bodd ett døgn i Beitstad, og de kjente praktisk talt ingen. Likevel var store deler av nabolaget og bygda i sving for å få dem på plass.

På under en time var hele containeren tømt.

Gunnar ler fortsatt når han forteller historien.

– Hadde vi ikke fått den hjelpen, hadde vi vel stått der ennå.

Historien har blitt fortalt mange ganger rundt middagsbordet hjemme hos familien Steingrimsson siden den dagen. Ikke fordi den handler om et flyttelass, men fordi den sier noe om den aller første følelsen familien fikk av Beitstad. At mennesker de knapt hadde møtt, stilte opp som om de allerede hørte til.

Men historien om hvordan en islandsk familie endte opp med en container på bensinstasjonen i Beitstad, begynte flere år tidligere – midt i en økonomisk krise på Island.

Da framtida begynte å se annerledes ut

I 2008 hadde familien Steingrimsson bygd opp livet sitt på Island. Gunnar og Erla hadde tre barn, hus, jobber og et etablert nettverk rundt seg.

Så traff finanskrisen.

Island ble hardt rammet, og for familien ble konsekvensene merkbare. Boliglånet vokste, økonomien ble strammere og tryggheten de hadde tatt for gitt, begynte å slå sprekker.

– Bufferen vår var egentlig brukt opp, forteller Gunnar.

For å få økonomien til å gå rundt jobbet han mye. Ved siden av jobben i kirken tok han oppdrag rundt omkring på Island, blant annet med konfirmantleirer, undervisning og opplæringsarbeid. Det ga nødvendige inntekter, men betydde også mye tid borte fra Erla og barna.

– Jeg følte at jeg sviktet familien. Jeg var mye borte, rett og slett for å skaffe penger.

Familien trengte etter hvert å tenke nytt.

Men for Gunnar handlet det også om noe annet. Midt i alt som hadde kommet i veien, lå det fortsatt en drøm han hadde båret med seg nesten hele livet.

Den historien begynte mange år tidligere, da en åtte år gammel gutt på Island bestemte seg for hva han skulle bli når han ble voksen.

Han skulle bli prest

Mens andre drømte om å bli brannmann, politi eller fotballspiller, hadde Gunnar allerede som åtte år gammel gutt funnet sitt svar.

Han skulle bli prest.

– Jeg visste det egentlig. Det var ikke bare en tanke om at det kanskje kunne vært artig. Jeg visste at jeg skulle bli prest.

Hvor vissheten kom fra, er vanskeligere å forklare.

Oppveksten i fiskerbyen Akureyri var preget av både trygghet og utfordringer. Faren jobbet på tråler og kunne være borte i flere uker av gangen. Gunnar beskriver foreldrene som «verdens beste», samtidig som alkohol tidvis satte sitt preg på livet hjemme.

Som sju-åtteåring begynte han å gå på møter i KFUM gjennom en kamerat. Der fikk troen gradvis en større plass i livet hans, og et sted underveis kom også vissheten om hva han skulle bli. I dag tror han selv at miljøet betydde mer enn han forsto den gangen. Gjennom KFUM møtte han voksne som ga ham ansvar, tillit og en sterk følelse av tilhørighet.

Planen om å bli prest fulgte ham gjennom ungdomsårene, men voksenlivet skulle vise seg å bli mindre rettlinjet enn den åtte år gamle Gunnar hadde forestilt seg.

Som tenåring møtte han Erla. De stiftet familie, og studiene måtte stadig vike plass for jobb, barn og andre forpliktelser. Da moren døde brått i 2002, mistet han også mye av framdriften i studiene.

– Jeg var aldri i tvil om troen. Jeg var heller aldri i tvil om kallet. Men jeg begynte å tvile på meg selv.

Årene gikk, og drømmen om å bli prest føltes stadig lenger unna.

– Jeg følte at jeg begynte å bli litt gammel, og at løpet kanskje var kjørt.

Likevel klarte han aldri helt å legge drømmen bort.

Derfor traff muligheten som dukket opp våren 2011 noe langt dypere enn bare behovet for en ny jobb.

En venninne hadde allerede flyttet til Steinkjer og fått jobb som prest i Henning og Ogndal. Hun fortalte at det kunne bli ledig en prestestilling i Beitstad og Namdalseid, og mente Gunnar burde undersøke nærmere.

Plutselig møttes to ting.

Familien trengte nye muligheter etter finanskrisen. Samtidig åpnet det seg kanskje en ny vei mot det han hadde visst at han ville bli siden han var åtte år gammel.

En pinsehelg som forandret alt

Våren 2011 satte Gunnar og Erla seg på flyet til Norge for å se nærmere på muligheten som hadde dukket opp. Ingen av dem visste da hvor stor betydning denne pinsehelga skulle få for resten av livet.

De var nysgjerrige, men langt fra overbevist. Hjemme på Island hadde de tre barn, hus, jobber og hele livet sitt.

– Vi dro egentlig hit for å se. Kunne dette være noe for oss?

Allerede på togturen fra Værnes til Steinkjer gjorde Innherred inntrykk.

– For hver sving toget tok, var det bare «wow».

Alt var grønt og frodig. Skog, jorder og gårder strakte seg utover landskapet.

Gjennom helga kjørte de rundt på Innherred. De besøkte Stiklestad, så presteboligen i Beitstad og undersøkte skolen, barnehagen og idrettsanlegget. Det var flere spørsmål som de trengte å få svar på.

Hvordan ville ungene få det her? Kunne Erla få jobb? Kunne en familie på fem fra Island faktisk bygge et nytt liv i Beitstad?

Men det som gjorde sterkest inntrykk var ikke naturen eller bygningene.

Det var menneskene.

– Det handlet ikke om varmen i været. Det handlet om varmen vi opplevde.

På kirkekontoret, i møte med ansatte og blant menneskene de traff under besøket, opplevde Gunnar og Erla en åpenhet de la merke til.

– Alle var interesserte. Alle var hyggelige. Vi følte oss oppriktig velkommen.

Da de reiste hjem til Island, hadde de fortsatt mange spørsmål. Erla visste ikke om hun kunne få jobb, og de visste heller ikke om det var realistisk å flytte til et nytt land med tre barn.

Men noe hadde forandret seg. Beitstad var ikke lenger bare et sted på kartet.

For første gang begynte de å se for seg at livet kunne fortsette et annet sted enn på Island.

Brikkene som falt på plass

Tilbake på Island måtte Gunnar og Erla bestemme seg for om inntrykkene fra Innherred var sterke nok til å satse. Det var tross alt langt mellom en hyggelig pinsehelg i Trøndelag og det å flytte hele livet sitt til et annet land.

Jo mer de snakket om muligheten, desto tydeligere ble det hvor mye som måtte falle på plass dersom det skulle bli en realitet. Men de så en mulighet i at dette kunne gå.

Da prestestillingen omsider ble lyst ut, søkte Gunnar. Svaret som kom først, var nedslående. Som fast prest var han ikke kvalifisert, og søknaden ble avslått.

– Da tenkte jeg egentlig at nå var det over.

Noen dager senere kom det imidlertid et nytt brev. Nidaros bispedømme kunne ikke tilby ham fast stilling, men de kunne tilby et ettårig vikariat. Plutselig var muligheten tilbake på bordet.

Det var mindre sikkert enn familien kanskje hadde håpet på. Skulle de virkelig flytte tre barn og hele livet sitt til et annet land for en jobb som i utgangspunktet var midlertidig?

Samtidig falt en annen viktig brikke på plass.

Erla, som er fysioterapeut, fikk tilbud om et vikariat i Malm.

Plutselig hadde begge en jobb å gå til, og det som noen måneder tidligere hadde vært en løs tanke om Norge, begynte å ligne på en faktisk plan.

For å holde oversikt laget Gunnar en liste over alt som måtte på plass før familien kunne reise.

– Jeg har faktisk den lista fortsatt.

Så gjensto den viktigste samtalen.

Barna måtte få vite at familien skulle flytte.

Eldstemann Steini var ti år gammel. Sammen med de to yngre søsknene skulle han forlate skolen, vennene og hverdagen på Island for å begynne på nytt i et land de ikke kjente.

Familien bestemte seg. De skulle til Beitstad.

Og da Gunnars far, som nylig hadde fylt 70 år, fikk høre om planene, tok historien enda en vending.

Han bestemte seg for å bli med.

Dermed var det ikke bare en familie som gjorde seg klare til å reise. Da januar 2012 nærmet seg, sto tre generasjoner klare til å forlate Island og starte på nytt på Innherred.

De var ønsket

Etter at beslutningen var tatt, begynte det å skje ting familien fortsatt snakker om.

Allerede før familien hadde forlatt Island, begynte det å komme tegn fra Beitstad på at noen ventet på dem.

Barna fikk brev fra framtidige klassekamerater. Det kom bilder, hilsener og små glimt av menneskene og hverdagen som snart skulle bli en del av livet deres. Familien fikk også en oversikt over gata de skulle flytte til og hvem som bodde der.

For tre barn som skulle forlate venner, skole og alt de kjente på Island, gjorde det ukjente litt mindre fremmed.

Men også for Gunnar og Erla betydde det mer enn avsenderne kanskje var klar over.

De hadde sett for seg at de måtte komme til Beitstad, finne sin plass og kanskje bevise at de passet inn. Så oppdaget de at bygda allerede hadde begynt å gjøre plass til dem.

– Vi tenkte at vi måtte komme og vise hvem vi var, og kanskje imponere litt. Men da skjønte vi at vi ikke trengte det. Vi var allerede godtatt.

Da januar nærmet seg, gikk forberedelsene inn i sin siste fase. Containeren var sendt i forveien, og den siste bilen ble solgt bare timer før familien satte seg på flyet.

18. januar 2012 tok familien flyet fra Keflavik til Oslo. Foran dem ventet et nytt land, nye jobber, ny skole, et nytt språk og en hverdag ingen av dem helt visste hvordan kom til å bli.

Likevel dro de ikke til et sted der ingen kjente dem.

På Beitstad var det allerede noen som ventet.

De første dagene

Ingenting gikk helt etter planen da familien Steingrimsson forlot Island 18. januar 2012.

Flyet landet på Gardermoen om formiddagen, men tåke på Værnes gjorde at de ble sittende fast på flyplassen i time etter time.

– Vi tenkte at dette var en skikkelig dårlig start, ler Gunnar.

Først sent på kvelden kom de seg videre til Trondheim. Da de omsider ankom Steinkjer midt på natta, sov barna i bilen.

Men det nye livet ventet ikke.

Allerede dagen etter skulle Gunnar og Erla på foreldremøte i klassen til eldstemann Steini.

Der kom neste utfordring.

Trøndersk.

– Da klassekontakten begynte å snakke satt vi bare der og så på hverandre og tenkte: Hva er det han sier?

Danskundervisningen på Island hadde gjort at de forsto en del norsk. Men møtet med trønderdialekten ble noe helt annet.

– Jeg hørte at han snakket norsk, men jeg skjønte nesten ingenting.

To dager etter at familien kom til Norge, startet barna på skolen.

Det Gunnar og Erla hadde brukt måneder på å bekymre seg for, viste seg raskt å være noe av det som gikk aller enklest.

– De var nesten ikke hjemme.

Nye venner, aktiviteter og nysgjerrigheten på alt det ukjente fylte dagene.

– De la seg glade og fornøyde hver kveld. For dem var det nærmest et eventyr.

For Gunnar og Erla betydde det mye.

Gjennom hele prosessen hadde spørsmålet vært det samme: Hvordan ville barna få det?

Nå begynte de å få svaret.

Mer enn en prest

Gunnar hadde tidlig bestemt seg for hvordan han ønsket å bli kjent med menneskene rundt seg.

Han ville ikke bare være presten folk møtte i kirka på søndager. Han ønsket å være en del av bygda og bli kjent med menneskene som bodde der.

Musikken ble en viktig inngang.

Den hadde fulgt ham siden ungdomsårene på Island, og da det skulle settes sammen et band i forbindelse med Kortnebbgåsgudstjenesten under Kortnebbgåsfestivalen i Beitstad, stilte Gunnar seg bak trommene. Bandet fikk navnet Presten og Gåsebandet, og det som startet som et festivalinnslag utviklet seg etter hvert til flere konserter og spilleoppdrag.

At en gudstjeneste fylte kirka under festivalen var heller ikke hverdagskost, og opplevelsen ble et av mange minner som knyttet familien stadig sterkere til lokalsamfunnet.

Gjennom barnas aktiviteter, dugnader og hverdagslivet i bygda ble folk kjent med flere sider av islendingen som hadde flyttet til Beitstad. Musikken hadde fulgt ham siden ungdomsårene, mens motorsykkelkjøringen kom til langt senere. Han tok lappen først de siste årene, men beskriver det allerede som en av de store gledene i hverdagen.

– Vi har bydd på oss selv hele veien. Det har vært viktig for meg at folk får bli kjent med hele mennesket, ikke bare presten.

Gjennom små og store møter vokste relasjonene fram, og det som først hadde vært et nytt sted å bo, ble etter hvert et sted de følte de hørte hjemme.

For livet på Innherred handlet etter hvert ikke om å være nyinnflytter.

Det handlet om å høre til.

Fellesskap går begge veier

Når Gunnar ser tilbake på familiens første år i Beitstad, er det én ting han er opptatt av å få fram.

Historien handler ikke bare om hvordan familien ble tatt imot.

Den handler også om hva de selv valgte å gjøre da de kom hit.

Selv om både brevene, mottakelsen og hjelpen fra bygda gjorde et sterkt inntrykk, mener Gunnar at tilhørighet aldri er noe man bare får utdelt.

– Du kan ikke flytte til en plass og sette deg ned og vente på at noen skal ringe på døra.

For familien Steingrimsson betydde det å møte opp. Gjennom kirka, barnas aktiviteter, dugnader og arrangementer ble de kjent med mennesker de ellers kanskje aldri ville ha møtt. De ønsket ikke bare å bo i Beitstad. De ønsket å være en del av Beitstad.

– Vi måtte vise at vi ville være med. At vi ønsket å bidra og delta i det som skjedde.

Gunnar mener det samme gjelder enten man flytter fra Island, Oslo eller nabokommunen.

Å finne sin plass krever noe av begge sider.

Noen må invitere.

Men noen må også takke ja.

For ham er det kanskje nettopp der forskjellen ligger mellom å bo et sted og å høre til et sted.

Fellesskapet familien møtte da de kom til Beitstad åpnet døra.

Resten måtte de være med på å bygge selv.

Drømmen som ble virkelighet

Da Gunnar kom til Beitstad i 2012, var han fremdeles ikke prest.

Han hadde med seg mange års studier fra Island, men manglet fortsatt deler av utdanningen som krevdes for å bli ordinert i Den norske kirke. Samtidig som han jobbet i menigheten, fortsatte han studiene ved siden av.

Veien hadde vært lang. Studier hadde blitt utsatt, familien måtte prioriteres. Likevel hadde han aldri gitt opp.

Våren 2015 fullførte han endelig teologistudiet, og 1. august samme år sto han i Nidarosdomen for å bli ordinert som prest.

– Jeg klarer egentlig ikke å beskrive den følelsen.

For Gunnar handlet dagen om langt mer enn en ordinasjon. Det var slutten på en reise som hadde vart nesten hele livet.

– Jeg var aldri i tvil om troen. Jeg var aldri i tvil om kallet. Men jeg var mange ganger i tvil om meg selv.

Ifølge Gunnar var han den første islendingen siden reformasjonen som ble ordinert i Nidarosdomen. En biskop fra Island deltok under seremonien, og dagen fikk stor betydning både for ham selv og menneskene som hadde fulgt ham gjennom studiene og årene fram mot målet.

Store deler av Beitstad hadde tatt turen til Trondheim for å være til stede. Familie, venner og mennesker som hadde fulgt ham gjennom årene på Innherred fylte benkeradene.

Menneskene som hadde tatt imot familien da de kom til bygda, var også der den dagen drømmen ble virkelighet.

– Det er fortsatt vanskelig å sette ord på.

For den åtte år gamle gutten som hadde vært så sikker på hva han skulle bli, var reisen endelig fullført.

Valgte Innherred to ganger

Etter flere år i Beitstad hadde Gunnar og familien fått det de hadde håpet på. Barna trivdes, og Gunnar hadde fullført utdanningen og oppnådd målet han hadde jobbet mot i nesten hele sitt voksne liv.

Samtidig dukket det opp en mulighet de ikke kunne la være å snakke om.

På Island ble det lyst ut en prestestilling i hjemområdet til Erla. Det var en stilling familien lenge hadde sett på som en drømmejobb, og dersom de noen gang skulle flytte hjem igjen, føltes tidspunktet riktig.

– Vi sa til hverandre at hvis vi skal gjøre det, så må vi gjøre det nå.

Høsten 2019 fikk Gunnar jobben.

Det betydde at familien måtte pakke ned livet på Innherred og flytte tilbake til Island.

– Jeg hadde dårlig samvittighet. Vi hadde blitt så godt tatt imot, og jeg følte nesten at vi sviktet folk ved å reise.

Men oppholdet ble ikke slik familien hadde sett for seg. Kort tid etter flyttingen traff koronapandemien verden, og samtidig begynte savnet etter Innherred å melde seg.

Runar snakket stadig om at han ville tilbake til Steinkjer for å gå på videregående sammen med vennene i fotballmiljøet.

Etter hvert oppdaget Gunnar og Erla at de gjorde det samme.

Hva om hjem ikke bare var på Island?

Hva om hjem også var Beitstad?

Da muligheten til å flytte tilbake dukket opp i 2022, kjentes avgjørelsen langt enklere enn den hadde gjort ti år tidligere.

Familien hadde allerede svaret.

De skulle tilbake.

Hjemme

Da familien flyttet tilbake til Beitstad i 2022, hadde barna blitt voksne og livet tatt nye retninger. Familien hadde rukket å bo både på Island og på Innherred. Likevel var det mye som føltes kjent.

De tidligere naboene hentet dem på flyplassen. Da de kom fram til Beitstad, ventet både korps, bløtkake og velkomstfest.

– Det var ganske spesielt.

For Gunnar ble det enda tydeligere da familien åpnet døra til huset de en gang hadde flyttet fra.

Hunden løp inn og gikk rett til plassen sin under trappa.

Som om den aldri hadde vært borte.

– Da skjønte vi vel egentlig at vi var hjemme igjen.

I dag pendler Gunnar til jobben som sokneprest i Snåsa. Når han blir spurt om hva som er det beste med livet på Innherred, kommer svaret raskt.

– Folket. Uten tvil.

For Gunnar og familien var Island lenge heim.

I dag er Beitstad også blitt heim.

Kanskje er det nettopp derfor de valgte Innherred to ganger.